De er Norges største minoritet
Likevel har mangfoldsdebatten glemt dem
I mediedekningen er de enten
usynlig eller stereotypisk fremstilt
Nå er et paradigmeskifte på vei
Flere tar til orde for å ta et
oppgjør med dagens mediedekning
Utvalg av leserinnlegg, publisert i Aftenposten, Agenda magasin, M24 og NRK, som tar et oppgjør med dagens dekning. Foto: skjermbilder.
Helt, offer eller helt usynlig?
Medias «funksjonsfilter»
– Det har åpenbart vært et filter som er vanskelig å fjerne, sier Hege Fagerheim, nestleder i Norsk Journalistlag. Vi har snakket med en rekke profiler og aktører tilknyttet mediebransjen om dagens dekning av mennesker med funksjonsnedsettelser.
Kandidatnummer 6043
I 2014 tok man temperaturen på medienes dekning av mennesker med funksjonsnedsettelser.
Rapporten endte opp med å hete
Samme rapport henviste til forskning som sa at det var seks stereotyper som ble brukt i mediedekningen av Norges største minoritet.
Størst av alle var historiene om helten og offeret.
Fakta
Synshemming
Bevegelseshemming
Hørselshemming
Utviklingshemming
Psykososiale funksjonsnedsetteler
Det er estimert at 15-20% av befolkningen har en funksjonsnedsettelse.
«Da han ble blind, bestemte han seg for å si ja til alt. – Ingenting er umulig, sier han»
«Den uventede ulykken skulle endre alt. Hvordan kunne han leve videre?»
«Hadde det ikke vært for datteren, hadde han kanskje gitt opp alt.»
Disse er klassiske eksempler.
– Man har fortsatt offeret og helten, der man fokuserer på «til tross for» og «mot alle odds». Det er sin egen sjanger, sier Berit Vegheim, leder i Stopp Diskrimineringen.
– Mediene har ikke stilt seg spørsmålet om det egentlig er veldig unormalt at folk med funksjonsnedsetttelser faktisk klarer det de gjør, sier hun.
Berit Vegheim er leder for Stopp Diskrimineringen. Foto: 6043
Et helt menneske
I år kom den omtalte dokumentarserien «Gåten Agnes». NRK forteller at dokumentaren handler om hvordan Agnes Waade ble utsatt for misbruk, svikt, overgrep og ansvarsfraskrivelse fra både lokalsamfunn og offentlige myndigheter på grunn av sin funksjonsnedsettelse.
«Forteljinga om Agnes Waade er ikkje ei uheldig enkeltsak»,
skriver Mone Celin Skrede, kommunikasjonsrådgiver for Uloba og leder i Kringkastingsringen, i et leserinnlegg i M24.
«Lat dokuserien vere starten på at media speglar menneske med funksjonsnedsetjinger som menneske», står det i ingressen.
Leserinnlegg av Mone Celin Skrede, publisert i M24. Foto: skjermbilde.
I 100 år har Handikapnytt jobbet for å vise at folk er mer enn sin funksjonsnedsettelse, sitt hjelpemiddel, sin diagnose eller sitt problemkompleks.
– Vi prøver å se hele mennesket. Vi har generelt mer kunnskap om feltet. Vi unngår klisjeene, og vi unngår å plassere folk i helt- og offer-kategorier. Det kan de allmenne mediene godt lære av, sier Ivar Kvistum, redaktør for Handikapnytt.
Han påpeker at de allmenne mediene generelt kan bruke mer av kunnskapen fagpressen sitter på.
Fakta
Redaktør
Ivar Kvistum er redaktør i fagbladet Handikapnytt. Foto: 6043
Undersøkelser og rapporter viser at én av tre med funksjonsnedsettelser opplever krenkende ytringer.
Barn med funksjonsnedsettelser har tre ganger så stor risiko for å bli utsatt vold.
Politiet sier at det er store mørketall for hatkriminalitet mot personer med funksjonsnedsettelser, og at man trenger mer kunnskap for å håndtere dette riktig.
Likevel er det denne gruppen færrest folk tror blir diskriminert. Det er flere som tror at etnisk norske menn blir mer diskriminert enn denne gruppen.
At Norge fortsatt trenger Handikapnytt,
er Ivar Kvistum ikke i tvil om.
- Vi snakker om en gruppe i befolkningen som har gjennom århundre blitt definert som ute. Det er en arvesynd vi må fri oss fra. Det er veldig viktig at det finnes god journalistikk på dette feltet. Journalistikk som tar feltet og folk på alvor, sier redaktøren.
Handikapnytt er på sin 100-ende utgave, men Kvistum er sikker på at Norge alltid vil trenge fagbladet. Foto: 6043
Tre om fordommer og hat
Tre videoer med tre erfaringer om fordommer og hat. Videoer: 6043
I inngangen til magasinet Psykisk helse. Video: 6043
Fortsatt tabu
Et steinkast unna Handikapnytt i Oslo sentrum, ligger magasinet Psykisk helse, et annet fagblad som jobber med dekningen av denne minoriteten.
– Det er veldig viktig å ha et magasin som oss for å korrigere den andre pressen. Vi skaper større rom for mangfold. For mange er vi en venn i nøden som viser at man ikke er alene, sier Cathrine Th. Paulsen, redaktør i Psykisk helse.
Paulsen har vært redaktør i magasinet i 13 år.
Cathrine Th. Paulsen er redaktør i magasinet Psykisk helse. Foto: 6043
Før var magasinet Psykisk helse avhengig av at store medier fulgte opp sakene de skrev for å få reaksjoner og konsekvenser. I dag holder det med at magasinet selv tar tak i en sak. Paulsen forteller at én av grunnene til endringen, er at den allmenne oppmerksomheten på psykisk helse er vesentlig større enn den var for ti år siden.
Likevel er det stadig mange om ikke tar sjansen til å fortelle om sine psykiske utfordringer i for eksempel et jobbintervju. Paulsen forteller at det er mange som tar kontakt med magasinet i etterkant av en sak, og ber om å bli anonymisert eller få saken slettet fordi de skal søke jobb.
– Vi har Google. Det er saken som er det første som dukker opp når den potensielle arbeidsgiveren søker opp navnet til jobbsøkeren, forteller Paulsen og tilføyer:
– Psykiske utfordringer og lidelser er fortsatt tabu, selv om åpenheten er mye større enn det den var før. Jeg tror det henger sammen med at mange oppfatter psykiske lidelser, utfordringer eller funksjonsnedsettelser som noe man er, ikke noe man har.
Diagnosen dikterer
– Jeg håper at vi snart lærer at vi ikke er så annerledes, slik at mangfoldet blir større i de allmenne mediene. Mitt store håp er at min diagnose snart ikke skal få lov til å diktere hvem jeg skal være, hvem jeg skal forbindes med, hvem jeg skal henge med og hva jeg skal jobbe med, sier Carl-Edvard Engebretsen som jobber for medieselskapet Empo.
En halvtime med tog fra Handikapnytt og magasinet Psykisk helse, ligger medieselskapet Empo.
Medieselskapet skal fungere som talerør for mennesker med utviklingshemning.
– Det er en stor minoritet som trenger en plattform for å bli hørt. Vi ser at det er hos denne gruppen at rettighetene forsvinner først, for eksempel under pandemien. De allmenne mediene tar ikke tak i sakene. Det er derfor viktig at det finnes sånne som oss som synliggjøre denne gruppen, sier Rune Hagerup, avdelingsleder for Empo Media.
Rune Hagerup er avdelingsleder i Empo Media. Foto: 6043
Ivar Kvistum, redaktør i Handikapnytt, heier på Empo. Foto: 6043
Redaktøren for Handikapnytt understreker hvor viktig det er å ha et medieselskap som Empo i dagens dekning.
– Det er ikke sånn at funksjonsmangfold er en ensartet gruppe. Mennesker med utviklingshemning er de som er aller mest marginalisert, og ikke regnes med i det norske samfunnet. Det at det springer et eget medieselskap ut av denne gruppen er ekstremt viktig. Det er med på å løfte fram mennesker som ellers ikke blir hørt i det hele tatt, sier Kvistum.
Empo produserer alt fra TV-programmer og dokumentarer til nyheter og podkaster. De har samarbeidet og produsert innhold for blant annet NRK, TV2 og TVNorge.
Målet er at folk skal bli kjent med mennesker med ulike diagnoser, samtidig vise hvor mangfoldig gruppen er.
Utenfor bygget til Empo, filmer Carl-Edvard (t.v.) og Mats (t.h.). Foto: 6043
Så langt har Empo vunnet Gullruten to ganger for sin dekning av Special Olympics.
Et samarbeid med NRK.
Når vi besøker Empo er det Filmspesialen som skal innspilles.
Elias er mannen bak kameraet,
og gjør studioet klar for innspilling.
Carl-Edvard og Anders er programledere.
Carl-Edvard tar linjene spontant, mens Anders pugger manus.
– Ulikhet skaper bedre tv,
konstaterer Carl-Edvard.
Under øving før innspilling av Filmspesialen. Foto: 6043
– Jeg har gått på spesiallinjen siden jeg var litt over 11 år. Ettersom man ikke får karakterer på spesiallinjen, ble det vanskelig å ta utdanning innen film og tv etter videregående. Heldigvis fantes Empo, forteller Carl-Edvard Engebretsen i et intervju etter innspillingen.
– Jeg håper at Empo kan vise at mennesker med en utviklingshemming også får til ting. Selvfølgelig har vi våre greier, men det har alle. Empo er en god måte å vise at det ikke er et problem. Alle trenger noe fra en arbeidsplass for å trives, sier han.
Det som kreves for å vinne en Oscar
Engebretsens interesse for film er stor, og hans meninger er mange når det gjelder representasjonen av funksjonsmangfold på skjermen. Han trekker frem klassikerne Forrest Gump og Rain Man. Han beskriver disse som feelgood historier som viser personer med utviklingshemning som får ting til. Problemet er at karakterene ikke er spilt av skuespillere som har samme diagnose som karakterene de spiller.
Tar vi en titt på Oscar-utdelingens historie, er dette ikke uvanlig.
Faktisk skrev New York Times at:
«Én av de sikreste veiene til å få en Oscar er å være en skuespiller uten en funksjonsnedsettelse
som spiller en karakter med en funksjonsnedsettelse »
I 2020 hadde rundt 25
skuespillere vunnet en Oscar for en slik opptreden.
skuespillere vunnet en Oscar for en slik opptreden.
Engebretsen ønsker ikke å kritisere gamle film. Tidene endrer seg, understreker han, men legger til at vi nå burde ha kommet lengre.
Men vi skal ikke lenger tilbake enn til i fjor da filmen Music, regissert av musikeren Sia, fikk massiv kritikk for å være støtende og skadelig.
– Filmen ble dårlig mottatt fordi skuespilleren spilte en jente med autisme uten å ha diagnosen selv. Det blir ofte unaturlig. Der skulle jeg ønske at vi hadde kommet oss videre. Det er trist egentlig, fordi det finnes mange gode skuespillere med ulike funksjonsnedsettelser som ikke blir ansatt, sier han.
Likevel har vi film som The Peanut Butter Falcon, som utfordret status-quo. Hovedrollen er spilt av Zack Gottsagen som har Downs syndrom. Det var derfor ikke mangel på motstand, før Gottsagen fikk rollen. Filmen er et sjeldent eksempel på en kritikerrost film der en karakter med en diagnose blir portrettert av en skuespiller med samme diagnose, og hvor seere, med og uten funksjonsnedsettelser, var entydige i sin ros.
– Jeg setter pris på når karakteren er velutviklet, og hvor det ikke er utviklingshemningen eller funksjonsnedsettelsen som er hele historien, sier Engebretsen om The Peanut Butter Falcon.
Carl-Edvard Engebretsen er programleder i Empos «Filmspesialen», og har mange meninger om representasjonen i film. Foto: 6043.
I år var et nytt historisk øyeblikk.
Under årets Oscar-utdelingen vant filmen Coda tre priser, inkludert den gjeveste prisen «beste film».
Troy Kutsur ble den første mannlige skuespilleren som er døv
til å vinne en Oscar.
Illustrasjonsbilde av Oscar-utdelingen. Foto: Mirko Fabian / Pexels.
Kritikken til Coda har likevel ikke vært like god som tilbakemeldingen til The Peanut Butter Falcon.
Selv om mange kvier seg for å kritisere filmen som ses som en viktig døråpner, har det blitt påpekt at filmen ikke fortelles med blikket til én person som er døv eller barn av foreldre som er døve.
Må til Hollywood for å finne eksempler
At Carl-Edvard må til Hollywood for å finne eksempler på representasjon i film, er ikke så rart.
I norske film var det i gjennomsnitt 1% hovedroller og 1% biroller som portretterte mennesker med funksjonsnedsettelser i perioden 2013 til 2020, viser Norsk Filminstitutts årsrapport.
«Det er jo med på å fortelle oss at funksjonshemmede er en gruppe mennesker som vi ikke skal se,
som vi ikke skal høre, rett og slett ikke skal forholde oss til»,
har regissør Mari Storstein tidligere uttalt til NRK
Vi har vært i kontakt med Mari Storstein, men hun hadde dessverre ikke mulighet til å svare på spørsmål eller stille til intervju grunnet hennes travle kalender.
Norsk filminstitutt anerkjente problematikken i 2019, da de meldte at funksjonsmangfold var blant de minst representerte gruppene, sammen med urfolk og samer.
I 2019 lanserte de en handlingsplan for inkludering og representasjon i norsk film og filmkultur. Implementeringen av handlingsplanen har vært forsinket på grunn av omstillingen av instituttet i 2019 og på grunn av korona, skriver talentkoordinator i Norsk filminstitutt, Nedin Mutic, i en e-post.
Det er likevel flere tiltak som er iverksatt.
Mutic skriver at filminstituttet bestilte rapporten fordi de ønsket å vite mer om hvilke barrierer filmskapere møter - og hvilke behov som finnes.
Men i rapporten står det: «Oppdraget er avgrenset til å gjelde etnisk mangfold, inkludert urfolk i Norge. Andre diskrimineringsgrunnlag, som kjønn, seksuell legning eller funksjonsnedsettelse, er derfor ikke dekket»
«Hvordan har handlingsplanen hjulpet norsk filmindustri i å bli bedre i forhold til funksjonsmangfold?»
- Ved å øke fokuset på mangfold i bred forstand og sette dette kontinuerlig på agendaen ovenfor bransjen. Vi stimulerer og incentiverer bransjen til å bli bedre på disse områdene, svarer Mutic.
Talentprogrammet UP 2.0 er et annet tiltak som skal sikre bredere rekruttering av talenter fra tre minoriteter, her er funksjonsmangfold inkludert, i tillegg til flerkulturelt mangfold og urfolk.
Kritikken lot likevel ikke vente på seg da utviklingsprogrammet ble lansert i juni 2020, da kun én av de tolv utvalgte hadde en funksjonsnedsettelse.
Mahmona Khan, som er kjent som forfatter, var den eneste som ble plukket ut som en representant for funksjonsmangfoldet, i tillegg til å være en representant for det flerkulturelle mangfold. Khan uttalte at dette var problematisk, spesielt da hennes funksjonsnedsettelse ikke nødvendigvis er synlig for mange.
«Det er viktig for funksjonshemmede å få plass i film og fiksjon, for å få en forståelse og endring i samfunnet, og for at barn og unge skal skjønne hva en funksjonshemmet person er, og hva slags utfordringer man har»,
sa Mahmona Khan til NRK.
Norsk Barnebokinstitutt gjorde en analyse av barnebøker fra perioden 2000 til 2015.
Her kom det fram at funksjonsmangfold var den delen av mangfoldet som var minst representert. Funksjonsnedsettelser var enten presentert gjennom voksne bipersoner eller nyfødte dyreunger, men ytterst få barne- og ungdomslitterære hovedpersoner hadde funksjonsnedsettelser.
Ida Hauge Dignes påpeker hvor viktig det er at Norges største minoritet er synlig i mediebildet, da det vil bidra til normalisering.
Foto: 6043.
Tar saken i egen hender
Sosiale medier har gjort det lettere å gjøre noe med representasjonen. Nå er det ikke lenger kun fagblader og nisje medieselskaper som kan skape bredde i dekningen. Flere privatpersoner har også tatt saken i egne hender. Ida Hauge Dignes er blant dem.
Hun og venninnen Marianne Knudsen står bak podkasten «Hemma».
– Intensjonen med podkasten var at vi ønsker å ta tilbake skjellsordene som andre har brukt mot oss for å eie de selv, sier Hauge Dignes.
– I podkasten prater vi om fremstillinger som er feil av oss. Å høre to venninner hverdagsliggjøre livet med funksjonsnedsettelse er viktig, og noe jeg selv savnet da jeg var ung.
Ida Hauge Dignes gjør en ekstra innsats for å øke representasjonen.
Foto: 6043.
Under intervjuet hintet hun til at det snart vil skje noe spennende innen representasjon i norske serier.
Først et par uker senere, skjønte vi hva hun mente.
Det var først da vi så Facebook-innlegget at vi skjønte hva Ida Hauge Dignes hadde hintet om under intervjuet. Foto: privat / skjermbilde.
«Endelig finnes episoden i den kule serien jeg skulle ønske fantes som tenåring. En episode der funksjonshemmede selv spiller funksjonshemmede roller», skriver Ida Hauge Dignes i et Facebook-innlegg.
Rollene er det henne selv og podkast-partneren som spiller.
Episoden heter «Sex», og er en del av Discovery+ sin serie «Voksensmerter». Episoden lar seg inspirere av serien «Sex and the city» og viser blant annet seriens ikoniske intro – men denne gangen er Carrie Bradshaw, spilt av Sara Jessica Parker, byttet ut med Ida Hauge Dignes i tutu-skjørt.
– Det var fint å kunne representere mangfoldet og vise at vi også er her. Det er viktig å vise vår seksualitet i serier også, forteller hun.
Uteblir av mangfoldsdebatten
I de siste årene har mangfoldsdebatten preget mediebransjen, men mangfoldsbegrepet har ikke inkludert funksjonsmangfold.
Dette gjør at representasjonen av Norges største minoritet uteblir.
– Det mediene ikke evner, og det forskerne ikke gjør, er å inkludere funksjonsnedsettelse inn i mangfoldsbegrepet, sier Berit Vegheim fra Stopp Diskrimineringen.
Å få inkludert funksjonsmangfold innad i NRK, er noe Siri Antonsen har jobbet for.
I 14 år jobbet hun som leder for Tegnspråkredaksjonen i NRK.
Siri Antonsen er tilgjengelighetssjef og prosjektleder for NRKs mangfoldsarbeid. Foto: 6043.
Det første Siri Antonsen gjorde da hun ble tilgjengelighetssjef, var å opprette Brukerrådet.
Rådet som egentlig kun skulle fokusere på tilgjengelighet i NRKs medieinnhold, anbefalte allerede på første møte å bedre konsernets mediedekning av minoriteten, samtidig som de tok initiativ til den første utgaven av ordlisten for funksjonsmangfold.
– I 2015 foreslo jeg til daværende mangfoldsjef å utvide mangfoldbegrepet. Hun tok det videre, men vi var nok litt for umodne til det den gangen, forteller Antonsen.
Høsten 2018 ga NRK tommel opp.
Funksjonsmangfold ble en del av mangfoldsarbeidet.
NRKs brukerråd ble opprettet i mai 2015. Brukerrådets mandat er å bidra med innspill til forbedringer og utvikling av tilgjengeligheten til NRKs innhold på TV, radio og nett.
NRKs brukerråd består av representanter fra en rekke organisasjoner innen funksjonsmangfoldet. Pensjonistforbundet har også en representant i rådet.
Siri Antonsen i NRKs kantine. Foto: 6043.
Siri Antonsen er i utgangspunktet tilgjengelighetssjef i NRK, men har siden november i fjor, delt sin tid mellom å ha ansvaret for tilgjengelighet og være prosjektleder for NRKs mangfoldarbeid.
Prosjektet skal bli en mangfoldsplan som på sikt skal hjelpe NRK jobbe mer systematisk med mangfold innad i organisasjonen og i innhold.
I fjor ble NRK medlem av «Valuable 500» – et globalt forretningskollektiv som jobber sammen for å få flere som lever med funksjonsnedsettelser ansatt i sine bedrifter/organisasjoner.
Et problemfokus i stedet for et ressursfokus
Selv om det var tre år senere enn først foreslått, endte NRK likevel med å være blant de som var tidligst ute.
Siri Antonsen mener at det er på tide at hele Norge tenker funksjonsmangfold som en del av mangfoldsbegrepet. Kristoffer Lium er enig. Lium er digital tilgjengelighetsekspert i NRK, og samarbeider ofte med Antonsen når det gjelder funksjonsmangfold og tilgjengelighet.
– Jeg tror de fleste har sett på mennesker med funksjonsnedsettelse som den svake delen av befolkningen, og som en belastning og kostnad. Vi har nok i stor grad hatt et helseaspekt, hvor man ser på folk som om de har mangler. Derfor tror jeg at det har tatt lenger tid med å få funksjonsmangfoldet inn i mangfoldsbegrepet, forteller han.
Hege Fagerheim, nestleder i Norsk Journalistlag, har som tillitsvalgt jobbet med mange som gradvis har fått en funksjonsnedsettelse eller som har vært utsatt for en ulykke. Hennes erfaring er at folk sjelden blir sett som en ressurs.
– Vi har et problemfokus når det gjelder mennesker med funksjonsnedsettelser, i stedet for et ressursfokus. Samtidig har vi for lite kunnskap, fordi vi snakker for lite om det. Jeg tror dette er grunnen til at man ikke har inkludert denne minoriteten inn i mangfoldsdebatten så langt, sier nestlederen.
Etter forrige landsmøte i Norsk Journalistlag, har også mangfold kommet på fagforeningens agenda. Et utvalg har blitt satt ned for å jobbe med forslag til hvordan organisasjonen kan bli bedre på mangfoldsarbeid.
– Journalistikken skal handle om det samfunnet vi lever i. Vi skal avdekke ting som ikke fungerer, vi skal være systemkritiske, og vi skal speile befolkningen på alle mulige måter. Derfor må vi bli bedre på dette, konstaterer Fagerheim.
Hege Fagerheim er nestleder i Norsk Journalistlag. Foto: 6043.
Også i kultur, reklame og kommunikasjon,
har fokuset på funksjonsmangfold uteblitt.
Therese Manus og John Rørdam jobber begge innen kommunikasjon. Mens Manus er leder for Kommunikasjonsforeningen, er Rørdam seniorrådgiver og leder for bærekraft i reklame- og kommunikasjonshuset Dinamo.
Kaja Tvedten Jorem jobber derimot innen kunst og kultur. Hun arbeider for at Kulturrådet oppfyller sin rolle som nasjonal koordinator for mangfold i kulturlivet, et oppdrag gitt av Kulturdepartementet. Oppdraget legger blant annet vekt på funksjonsmangfold.
Alle tre bekrefter at også mangfoldsdebatten innen kultur, reklame og kommunikasjon, i stor grad har handlet om flerkulturelt mangfold.
Man har ikke sett det samme fokuset på funksjonsmangfold i debatten, forteller de.
Se deres sitater ved å snu bildene under:
Fremstillingen i media
- Det handler ikke bare om at man er usynlig i media, men også i stor grad om måten man er synlig på, sier Berit Vegheim fra Stopp diskrimineringen
Berit Vegheim er leder for Stopp Diskrimineringen som blant annet jobber for økt bevisstgjøring i mediene.
Foto: 6043.
Johannes Loftsgård har erfaring både som journalist
og som kilde i mediene. Foto: 6043.
Johannes Loftsgård er journalist, men har også vært kilder i flere saker. Loftsgård forteller at han flere ganger har blitt fremstilt som en sensasjon.
– Det skal liksom være en sensasjon at jeg klarer de tingene jeg klarer. Man ser ofte saker som «student mot alle odds» eller «Johannes lever et liv lenket til rullestolen», forteller han.
Loftsgård prøver selv å bli mer bevisst på hvordan han fremstiller seg overfor journalister.
– Journalister vil ha en sak som slår. Jeg har sikkert falt i offer-rollen selv, men jeg har skjønt at hvis man skal få en endring, må man slutte å gå i de typiske journalistfellene.
– Dette gjelder alle intervjuobjekter med funksjonsnedsettelser, men også organisasjoner. Vi må slutte å sette oss selv i offer-rollen, da disse fremstillingene gjør at folk synes mer synd på oss enn det de behøver. Det skaper også mer tilbøyelighet til at folk kan snakke nedlatende om personer med funksjonsnedsettelser, sier journalisten.
Berit Vegheim fremhever også fremstillingen som kalles normaliseringsøvelsen.
– Her er fokuset på hvordan personen ikke føler seg som en person med en funksjonsnedsettelse. Dette hjelper folk selv til med, spesielt personer som ikke er født med funksjonsnedsettelsen eller diagnosen. Det kan bli kjempeviktig å separere seg fra den, da folk vet om stereotypiene, og ønsker ikke å bli plassert i den boksen, forteller Vegheim.
Berit Vegheim forteller at én av de stereotypiske fremstillingene kalles normaliseringsøvelsen. Foto: 6043.
Fem om fremstillingen i media
Hege Fagerheim tror grunnen til at vi har fremstillinger som «offeret», er problem- og tilretteleggingsfokuset knyttet til mennesker med funksjonsnedsettelser i bransjen.
– Når man ser på folk som om de står med et minus, påvirker det dekningen, sier Fagerheim og tilføyer:
– Det har åpenbart vært et filter som er vanskelig å fjerne.
Nestlederen mener vi må jobbe like bevisst som vi har gjort med kjønn, og legger til at det har skjedd flere forbedringer de siste årene.
– Sportsjournalistikken er et godt eksempel. I dag omtaler man utøvere som skihoppere eller fotballspillere, uavhengig om de er kvinner eller menn. I forbindelse med paraidrett har man også blitt flinkere til å ikke først og fremst trekke fram funksjonsnedsettelsen til utøveren, men lage relevant journalistikk.
Hege Fagerheim, nestleder i Norsk Journalistlag, mener vi må jobbe like bevisst med funksjonsmangfold som vi har gjort med for eksempel kjønn. Foto: 6043.
Medias klisjeer
Rapporten fra 2014 viser at redaktører ikke nødvendigvis så offer-fortellingen som noe negativt, men heller som at de utfører sin journalistiske oppgave. Vær Varsom-plakaten fastslår nemlig at det er «pressens oppgave å blant annet beskytte enkeltmennesker mot overgrep og forsømmelser».
Redaktøren i Journalisten tror heller at disse fremstillingene skyldes ubevisste holdninger og mangel på kunnskap.
– Jeg tror mange ubevisst tror at man blir kognitivt svekket av å trenge hjelp eller hjelpemidler. Noe som er helt absurd, sier Roger Aarli-Grønn.
– Det er også lett å ty til klisjeer. Mange journalister har stort produksjonspress, og da rekker man ikke alltid å tenke igjennom alle formuleringer. Da burde dette bli stoppet på desken eller i et annet kontrolledd, tilføyer han.
I 2019 skrev redaktøren innlegget «Lenket til en klisje». Triggeren for innlegget var da Ida Hauge Dignes skrev et innlegg hvor hun kritiserte bruken av frasen «lenket til rullestolen». Innlegget dukket opp på Facebook-feeden til redaktøren.
Aarli-Grønn er tett på problemstillingen. Han har en sønn som bruker rullestol. Redaktøren forteller at sønnen er litt for ung til å føle på ordbruken, men at han har snakket med mange med funksjonsnedsettelser som opplever språkbruken som et problem.
– Det skaper en irrasjonell frykt for blant annet rullestoler, sier han.
– Ved å bruke disse klisjeene skriver man at disse menneskene er det synd på, i stedet for å se på dem som ressurssterke. Språket i mediene «smitter» over i dagligtalen. Dette går selvsagt begge veier, men vi som lever av å formidle, har et stort ansvar for hvordan vi uttrykker oss.
Roger Aarli-Grønn er redaktør i Journalisten. Foto: Privat / presse
Fortsatt dr. Jekyll og mr. Hyde
I psykisk helse-journalistikk er det ofte historien om den udetonerte bomben som går igjen.
– Du snakker ikke om mennesker som bomber, men noen journalister gjør det, sier redaktøren for Psykisk helse.
– Det er dokumentert gang på gang at psykiske lidelser i seg selv ikke er farlige, likevel blir psykiske lidelser vist fram som om det er det, tilføyer hun.
Cathrine Th. Paulsen, redaktør for Psykisk helse, forteller at det også finnes klisjeer når psykisk helse omtales. Foto: 6043.
Psykisk helse-redaktøren påpeker at det er fortsatt dr. Jekyll og mr. Hyde i dekningen av diagnoser som schizofreni. Også psykoser og personlighetsforstyrrelser er diagnoser hvor journalistikken og populærkulturen er verst i sine beskrivelser, forteller hun. Likevel har det blitt noe bedre.
– Serien Broen gjorde mye for åpenhet og fremstilling. Det ikke lenger bare skurkene som har en lidelse eller psykiske utfordringer, men også heltene, forteller Paulsen og tilføyer:
– Samtidig blir dekningen ofte ensidig. Det er fortsatt sensasjonelt og annerledes. Vi har ikke kommet til konklusjonen at det er en del av livet, og at det ikke handler om å være enten frisk eller syk.
Redaktøren mener at språket er en stor del av den strukturelle diskrimineringen som møter mennesker med ulike funksjonsnedsettelser. Hun mener man burde ha mer semantikk i journalistutdanningen for å forstå konnotasjoner.
– Mange skriver «begår selvmord». Språklig sett er det korrekt, men å begå har antydning til noe kriminelt. Du begår for eksempel et lovbrudd. Mediene skaper også distanse ved å sette «de» foran en gruppe, som «de psykisk syke», forteller Paulsen og påpeker at begrepet «gal» er verken et juridisk eller medisinsk begrep.
– Det er bare nedsettende, fastslår hun.
«Bare funksjonsnedsettelsen»
Det de ulike fremstillingene har til felles, er at de alle handler om funksjonsnedsettelsen.
Søker vi på Ida Hauge Dignes på Google er det «Ida Hauge Dignes diagnose» som dukker opp i toppsøket.
Toppsøk på Ida Hauge Dignes. Foto: skjermbilde.
Hun er ofte en kilde i saker, men nekter å fortelle sin diagnose til journalister, da hun ikke mener den er relevant. Det har skapt så stor nysgjerrighet, at det er det folk søker mest på når de Googler henne. Selv skulle hun ønske at folk heller søkte på «Ida Hauge Dignes podkast» – eller noe i den duren.
Flere vi har snakket med har uoppfordret understreket at de er helt vanlige mennesker. Én skriver at det er viktig å huske på at man også er student, foreldre, søsken, arbeidstakere, og alt det andre også er – man må derfor ikke være i mediene på grunn av sin funksjonsnedsettelse.
Tarald Aano
Redaktør i Stavanger Aftenblad
Noen ganger er funksjonsnedsettelsen sentral i saken, men vi har helt sikkert også brukt mennesker med funksjonsnedsettelse som kilder i andre saker. Når vi snakker med kilder, er det jo ofte uten å vite mer om dem enn at de har kunnskap eller erfaring som er relevant for vår journalistikk
(Foto: privat)
Berit Vegheim mener det er åpenbart at funksjonsnedsettelse må stå eksplisitt i Vær Varsom-plakaten. Stopp diskriminerings-lederen fremhever spesielt punkt 4.3:
«Vis respekt for menneskers egenart og identitet, privatliv, etnisitet, nasjonalitet og livssyn. Vær varsom ved bruk av begreper som kan virke stigmatiserende. Fremhev ikke personlige og private forhold når dette er saken uvedkommende».
Redaktøren i Psykisk helse forteller at magasinet bruker en egen etikk-plakat, i tillegg til Vær Varsom-plakaten. Det gjør at flere kilder foretrekker å snakke med magasinet fremfor de allmenne mediene, sier hun.
Reidun Kjelling Nybø, generalsekretær i Norsk Redaktørforening, og Trude Hansen, rådgiver for PFU-sekretariatet i Norsk Presseforbund, mener ikke løsningen er å utvide eller tilføye minoriteten i Vær Varsom-plakaten.
Det står at man skal vise respekt for menneskers egenart og unngå omtale som kan være stigmatiserende. Hadde vi mottatt en klage som handler om at mennesker med funksjonsnedsettelser blir beskrevet eller omtalt på en måte som var preget av fordommer og stereotypier, ville vi mene at punktet 4.3 var relevant, svarer Trude Hansen fra PFU-sekretariatet i Norsk Presseforbund.
Punktet dekker personer med funksjonsnedsettelser gjennom generelle formuleringer som egenart og privatliv. Vær Varsom-plakaten vil bli altfor omfattende dersom den skal formuleres for spesifikt. Jeg har heller ikke inntrykk av at det er mange klager til PFU, svarer Reidun Kjelling Nybø, generalsekretær i Norsk Redaktørforening.
Nestlederen i Norsk Journalistlag synes derimot at forslaget kan være relevant.
– Det står i punkt 4.3, at om personlige og private forhold ikke har noe med saken å gjøre, så burde man ikke fremme det, men det skjer hele tiden. Så det er åpenbart at det har noe for seg, sier Fagerheim.
På spørsmålet om hvordan generalsekretæren i Norsk Redaktørforening opplever dagens mediedekning, påpeker hun selv at funksjonsnedsettelsen ofte er temaet i saken.
– Mitt inntrykk er at personer med funksjonsnedsettelse er lite representert. I den grad gruppen er representert, er det ofte i saker der funksjonshemmingen er et tema, og da gjerne med en problemfokusert vinkling, skriver hun i en mail.
Generalsekretæren tror heller løsningen er at journalister og redaktører blir mer bevisste på mangfold i sitt kildevalg.
– Målet må være at personer med funksjonsnedsettelser oftere er kilder generelt, og ikke bare i «negativt» vinklede saker. Vi kan kanskje innføre tester der vi blir mer bevisste på våre egne fordommer, skriver Kjelling Nybø, som tror hovedutfordringen er manglende bevissthet.
NRK illustrasjonsbilde. Foto: 6043.
Ny bevissthet med oppdatert ordliste
Én måte å skape større bevissthet, er NRKs oppdaterte ordliste for funksjonsmangfold.
– Språket vårt kan av og til være til hinder for å skrive om ulike temaer. Det kan være vanskelig å vite hvilke ord og uttrykk som er greie å bruke. Ordlisten skal gjøre det enklere å lage journalistikk på funksjonsmangfold, og gi større forståelse og innsikt, forteller NRKs språksjef Karoline Riise Kristiansen.
I ordlisten er det brukt en trafikklys-rangering. Fargen rød betyr «ikke bruk», gul betyr «vær varsom» og grønn betyr «grønt lys».
Under revideringen har språksjefen hentet inn mange innspill fra ulike hold, blant annet fra NRKs brukerråd, ulike organisasjoner og Språkrådet. I tillegg hadde den interne arbeidsgruppen, folk med ulik erfaring og kompetanse på funksjonsmangfold.
Generelt er det stor uenighet om ordbruk. Ett av de mest omdiskuterte ordene, er «funksjonsfrisk». Etter listens oppdatering fikk ordet fargen gul. Det får flere til å reagere. Mange mener at så lenge ordet brukes, opprettholder man synet på at de som ikke har funksjonsnedsettelser er friskere enn de som har en funksjonsnedsettelse.
– Jeg enig i at ordet kan bidra til at man ser mennesker med funksjonsnedsettelse som syke, og at ordet ofte brukes som en motpol til det å ha en funksjonshemming. Det er viktig å minne om at ordet er gult, og at vi opplyser om at det kan oppfattes støtende. Det betyr at ordet ikke skal brukes uten god grunn, understreker språksjefen.
Ordet kan for eksempel bli brukt i et direkte sitat.
– Det kan skje at en kilde sier «med den funksjonsfriske hånda mi så kan jeg …». Ordet står også i Språkrådets ordbøker. Da skal det mye til for at NRK nekter folk å bruke ordet, da vi følger offisielt norsk. Likevel er språket som blir brukt i NRK alltid en redaksjonell vurdering, sier hun.
Språksjefen påpeker at ordlisten er «levende» og blir revidert jevnlig.
– Vi har fått tilbakemeldinger om at ordet «funksjonsfrisk» kan bli oppfattet som ekskluderende og støtende. Med bakgrunn i disse tilbakemeldingene kan det hende at fargen på ordet blir endret i neste revidering.
NRKs språksjef Karoline Riise Kristiansen. Foto: 6043.
Tilbake til Empo
I den siste tiden har Empo i større grad satset på dokumentarer.
Avdelingslederen mener at dokumentarer er et godt format til å fortelle historier som øker bevissthet, gir innsikt og endrer holdninger.
Avdelingslederen i Empo forteller at de i større grad satser på dokumentarer for å øke bevisstheten. Foto: 6043.
Én av Empos dokumentarserier handler om Mattias som sprenger grenser. I en preview av dokumentaren, følger vi Mattias i sin første medierolle utenfor Empo – nemlig i nitimen i NRK. Mot slutten av episoden er det flere av radiolytterne som ringer inn for å fortelle at de ønsker å høre mer fra Mattias fremover. Rune er redd Mattias aldri vil få muligheten.
Rune påpeker at finnes ubevisste fordommer. Han forteller om et oppdrag Empo engang fikk av et stort medieselskap. Da de skulle signere kontrakten var betalingen utrolig lav i forhold til hva en hvilken som helst annen frilanser ville ha fått. Noe Rune visste ettersom han selv har jobbet som frilanser i mange år, blant annet for selskapet som tilbydde kontrakten.
– Hvis jeg hadde vært frilanser hadde jeg fått 15.000-20.000 for oppdraget, mens Empo ble tilbudt 2000 kroner, forteller han.
– Da merker man jo at folk ikke tenker Empo som en reell arbeidsplass. Det virker som om at folk tenker at det bare er fint om vi får noe å gjøre. Etter jeg sa ifra, gikk det ikke lenge før vi fikk et ordentlig tilbud. Når man forklarer det, forstår folk, sier han.
Det er heller ikke uvanlig at gjester i studioet legger om toneleiet og snakker til Empos ansatte med barnestemme, forteller avdelingslederen. Han tror det handler om lite erfaring.
Når Norges største minoritet blir få
Ifølge Bufdir er det rundt 41 % av mennesker med funksjonsnedsettelser som er i arbeid. I 2020 kom det fram at over 100.000 av de som står uten arbeid, ønsker å jobbe.
En studie fra Oslo Met, viser at mennesker som bruker rullestol blir innkalt til halvparten så mange jobbintervjuer som mennesker som ikke bruker rullestol.
Journalisten Johannes Loftsgård er én av de som har opplevd å ikke få et intervju i mediebransjen på grunn av rullestolen.
Johannes Loftsgård tror det er lett å bli den journalisten som ender opp med å dekke funksjonsmangfold. Foto: 6043.
– På det første intervju var personen ikke forberedt på at jeg brukte rullestol. Jeg fikk vite at om det ikke var for rullestolen, ville jeg ha fått et annengangsintervju, forteller Loftsgård.
Han fikk senere jobb som journalist. Selv om han trivdes i jobben, erfarte han hvordan det var å være den eneste journalisten med funksjonsnedsettelse i staben. Han ble journalisten som dekket funksjonsmangfoldet.
– Jeg måtte faktisk slå i bordet, og si nå er jeg lei av å dekke folk med funksjonsnedsettelser. Jeg fikk vite at grunnen var at jeg kjenner til miljøene. Etter jeg sa ifra fikk jeg jobbe med et annet tema, sier Loftsgård og tilføyer:
– Jeg tror det er lett å havne i en situasjon hvor man ender opp med å kun dekke dette område. Jeg har erfart at det er et område mange journalister selv sier at de kan lite om.
Også få i spill
Spill har blitt en viktig del av folks mediehverdag.
En tredjedel av den norske befolkningen
spiller dataspill daglig.
Spill illustrasjonsbilde. Foto: Soumil Kumar / Pexel.
Rune Fjeld Olsen er én av Norges mest profilerte spilljournalister og én av driverne bak spillselskapet Level Up, mens Tobias Fossheim er daglig leder i Krillbite Studio som utvikler spill. Begge forteller at det er lite representasjon i spill i dag.
Rune Fjeld Olsen (t.v.) og Tobias Fossheim (t.h.) jobber begge med spill, og forteller at det har vært større fokus på
tilgjengelighet enn representasjon av Norges største minoritet. Foto: 6043.
– Spill har hatt et vedvarende problem med representasjon og fremstilling av mangfoldet. For mange grupper har dette blitt bedre de siste årene. På funksjonsnedsettelse er spill fortsatt ikke spesielt gode. Det finnes noen få eksempel, men man har lang vei å gå, forteller Rune Fjeld Olsen i Level Up sitt nye kontorlandskap i Homansbyen i Oslo.
– Det handler nok om at ingen krever representasjon, og at det er lite bevisstgjøring rundt det, fortsetter han.
«Er det en bevissthet blant spilljournalister og spillanmeldere?»
– Det er nok mer en generell erkjennelse av at representasjonen er viktig. Jeg kan ikke si jeg har etterlyst bedre representasjon av rollefigurer med funksjonsnedsettelse i spill. Jeg er nok litt skyldig i å ikke ha et veldig bevisst forhold til det fra dag til dag og spill til spill.
Når det er sagt, har spillindustrien gjort et betydelig arbeid i å gjøre spill tilgjengelig for flere, understreker spilljournalisten. Noe Tobias Fossheim bekrefter i et senere intervju. Rune Fjeld Olsen tror det er flere årsaker til at tilgjengelighet har fått større fokus enn representasjon.
Rune Fjeld Olsen tror det er flere grunner til lite representasjon av funksjonsmangfold i spill. Foto: 6043.
– Det er ofte sånn med spill at man skal gjøre fysiske ting i det virtuelle universet. Karakterene løper, hopper, klatrer og kjemper. Det kan hende at det er vanskelig for utviklerne å skrive rundt dette, sier han.
Fjeld Olsen er også usikker på om det er et unisont ønske å være representert i stor utstrekning. Han henviser til NRKs artikkel om Mats som spilte World of Warcraft. Han elsket spillet nettopp fordi han kunne velge akkurat hvem han ville være.
– Det står i artikkelen at han elsket å kunne løpe rundt i den virtuelle verden. Det er jo litt av grunnen til at folk liker å spille, nettopp for å leve seg inn i en annen verden, sier spillanmelderen, men understreker at representasjon likevel er utrolig viktig, spesielt for unge personer.
Fra et spillutviklingsperspektiv, tror Tobias Fossheim at det er lite representasjon i spill, på grunn av lite kunnskap rundt funksjonsnedsettelser.
– Vi må ta vårt ansvar i at de personene vi viser i våre spill er riktig fremstilt. Når man eksplisitt sier at en karakter har en diagnose, må man være ekstrem god og trygg på det man gjør, slik at man ikke fornærmer noen med denne diagnosen eller representerer en gruppe på en måte som folk ikke kjenner seg igjen i, sier Fossheim.
Få søkere
At det er mangel på kunnskap om Norges største minoritet blant spillutviklere, kommer igjen tilbake til at det er mangel på representasjon blant de ansatte.
– Det er en ond sirkel. Hvis ikke mennesker med funksjonsnedsettelser føler seg representert, kan det hende at de ikke føler den samme lidenskapen for spill. Derfor studerer de ikke spill, også får vi ikke søkere. Derfor blir det mindre sannsynlig at vi lager spill med karakterer som representerer denne minoriteten, da vi mangler kompetanse. Derfor fortsetter vi å ha lite representasjon, sier Fossheim.
At det er store barrierer i forhold til utdanning, er han klar over.
– Vi har et ansvar for å rekruttere, ansette og tilrettelegge, men utdanningsinstitusjoner og staten må ta ansvar for å få inn folk på utdanningene og tilrettelegge slik at folk kan fullføre, sier han og understreker at de i dag har svært få søkere med funksjonsnedsettelser.
Silje Glette, HR-leder i TV2, forteller at også de har få søkere med funksjonsnedsettelser. Derfor inngikk de et samarbeid med NAV for noen år siden.
– Vi ønsket å vise at det er mulig å gjøre oppgaver hos oss også, uavhengig av diagnoser og funksjonsnedsettelser, sier Glette.
Therese Manus, daglig leder fra Kommunikasjonsforeningen, mener at tilfanget av kandidater er utfordrende. Hun ble intervjuet av nettmagasinet Kampanje, etter at Uloba hadde søkt i over ett år etter en PR-sjef med en funksjonsnedsettelse. Nå har den rette personen kommet på plass melder Ståle Bratlie fra Uloba, men Manus synes det er trist for bransjen at det er så få. Hun mener at det blir viktig å se utover utdanningskvalifikasjoner i søknadsprosesser fremover.
Silje Glette, HR-leder i TV2, forteller at det er få søkere med funksjonsnedsettelser. Foto: presse
10 fokusområder
for å bedre dagens dekning
Vi har snakket med 25 aktører eller profiler som enten jobber i eller tett opp mot mediebransjen. Disse områdene var de som gikk igjen som mest viktige for å bedre dekningen av mennesker med funksjonsnedsettelser.
Topp ti-liste over fokusområder for å bedre dagens dekning.
Illustrasjon: 6043
På bedringens vei
Fremover tror Handikapnytt-redaktøren også at det er viktig å ikke bruke pekefingeren.
– Det er viktig å påpeke klisjeer og ureflektert språk, men samtidig tror jeg også at journalister og andre i mediebransjen opplever at de blir moralisert og belært, sier Kvistum.
– Det skaper en distanse og en frykt som jeg tror er unødvendig og uhensiktsmessig. Det hadde vært fint om det hadde vært lettere å senke skuldrene og tørre mer på feltet.
Generalsekretæren i norsk redaktørforening bekrefter dette i en mail.
«Jeg tror ikke veien å gå er å fremheve at redaksjonene ikke er gode nok på dette feltet. Det finnes mange organisasjoner, noen har hatt mer sans for pisk enn for gulrot.
Jeg tror mer på ros enn ris, og det å trekke fram de gode eksemplene – som for eksempel at vi har en leder i Norsk Journalistlag som er sterkt svaksynt».
– Reidun Kjelling Nybø
Tar vi fram gulroten i stedet for pisken,
rosen i stedet for risen, kan man si at mediebransjen er på bedringens vei.
Birigit Skarstein skapte historie da hun ble med i «Skal vi danse».
Salamatu «Sally» Kamara, åpnet dører da hun ble programleder i NRK Super.
TV2s «Haterne» og NRKs «Ikke Spør om det», trekkes frem som eksempler der mediene har klart å inkludere funksjonsmangfoldet inn i mangfoldsbegrepet.
Tre forfattere fikk Fritt Ord Pris 2021, for å ha gitt stemme til Norges største minoritet. Forfatterne var Bjørn Hatterud, Olaug Nilssen og Jan Grue, sistnevnte ble også kåret til årets Osloborger.
I fjor ble også Ida Hauge Dignes og Marianne Knudsen prisvinnere, da podkasten «Hemma» vant Skamløsprisen.
Eksempler på der dekningen av mennesker med funksjonsnedsettelser har blitt bedre. Foto: skjermbilder.
Paradigmeskiftet
Flere påpeker at bevisstheten øker, og man har grunn til å være optimistiske.
– Vi er på vei til å gå fra å se på mennesker med funksjonsnedsettelser som syke pasienter, til å se oss som mennesker som alle andre, forteller Hauge Dignes.
– Det er ikke så lenge siden at erkjennelsen av at mennesker med funksjonsnedsettelser blir urettmessig undertrykt i det moderne Norge, har fått gjennomslag for andre enn spesielt interesserte. Vi står i en tid hvor det skjer endringer, sier Handikapnytt-redaktøren.
Det er dette noen kaller paradigmeskiftet.
Selvom veien fremover fortsatt er lang, kan det virke som om at Norges største minoritet går bedre tider i møte i det norske medielandskapet.